Juridisk utdanning mangler kjernekompetansen fremtidens jurister trenger
For mer enn 40 år siden skrev Paul L. Tractenberg den provoserende artikkelen Training Lawyers to Be More Effective Dispute Preventers and Dispute Settlers: Advocating for Non-Adversarial Skills, der han hevdet at juridisk utdanning sviktet i sitt mest grunnleggende oppdrag: å forberede jurister på det de faktisk gjør i yrket.
Poenget hans var enkelt, men dyptgående – jusutdanningene utdannet rettssalens forkjempere, mens de fleste advokater tilbringer karrieren utenfor rettssalen med å gi råd, forhandle og forebygge konflikter.
Spoler vi frem til i dag, er kritikken fortsatt relevant – ikke bare i USA, men også i Europa og Norge. Til tross for tiår med reformer er hovedtilnærmingen i juridisk utdanning stort sett uendret. Systemet vårt belønner fortsatt konfronterende tankegang og teknisk presisjon, mens det virkelige behovet er menneskelige ferdigheter: forhandling, mekling, kulturell forståelse og samarbeidende problemløsning.
Det vedvarende gapet mellom utdanning og virkelighet
Advokater i Norge, Norden og resten av Europa jobber i økende grad i roller som krever påvirkningsevne, tilpasning og relasjonsbygging. Enten det er i selskapsavtaler, lønnsforhandlinger eller internasjonale transaksjoner, handler suksess sjelden om prosedyrekompetanse. I stedet handler det om:
- Å forstå interesser og følelser
- Å navigere i kulturell kompleksitet
- Å håndtere relasjoner med interessenter under usikkerhet
- Å utforme avtaler som skaper langsiktig verdi
Likevel behandler mange jusutdanninger og etterutdanninger forhandling og mekling som valgfrie tilleggsemner. Denne ubalansen er ikke bare akademisk; den påvirker klienter, virksomheter og samfunnet. Når advokater automatisk velger konfrontasjon, går muligheter for samarbeid, effektivitet og tillit tapt.
Hos WNI tilbyr vi forhandlingstreninger som gir jurister og beslutningstakere ferdigheter i konflikthåndtering, mekling og samarbeidende problemløsning.
Hvorfor vi må bort fra konfliktkulturen i juridisk utdanning
Tractenberg argumenterte for at profesjonen måtte dreie fra konfliktorientering til forebygging og løsning. Han kritiserte overvekten på «å tenke som en jurist» med altfor stort søkelys på abstrakt juridisk teori og rettssalsretorikk, fremfor praktisk problemløsning i virkelige situasjoner.
I dag kan den samme kritikken rettes mot mange europeiske juridiske fakulteter, hvor case-analyse og teoretiske rammeverk dominerer, mens praktiske ferdigheter innen forhandling og konflikthåndtering får begrenset oppmerksomhet.
Problemet er ikke bare teknisk; det er kulturelt og systemisk. Dette er det Rethinking Negotiation Teaching (RNT)-prosjektet kaller et «wicked problem» – en utfordring som ikke løses ved å legge til enda et kurs eller noen rollespill. Det krever et fundamentalt skifte i tankesett.
Hva må endres i juridisk utdanning
Rethinking Negotiation Teaching (RNT)-prosjektet gir verdifulle lærdommer for Europa og Norge. Funnene samsvarer med Tractenbergs krav om reform, men oppdaterer det til dagens sammenheng:
- Gjør forhandling til en kjernekompetanse, ikke en nisje. Det bør være like grunnleggende i pensum som kontraktsrett eller prosess.
- Sett kultur i sentrum – uten stereotyper. Med grenseoverskridende arbeid som normen i Europa, trenger jurister kulturell bevissthet og tilpasningsevne, ikke rigide sjekklister.
- Gå utover kunstige simuleringer. Virkelighetsnære erfaringer – gjennom ekte forhandlinger, klientinteraksjoner og refleksjonspraksis – gir dypere læring.
- Fokuser på autentisitet og etikk. Dagens jurister står overfor komplekse dilemmaer der strategi, verdier og omdømme møtes.
- Revurder vurderingssystemet. Å gi karakterer basert på konfronterende ytelse sender feil signal. Mål heller vekst, tilpasningsevne og samarbeidsevner.
Hvorfor dette er kritisk for norske og europeiske jurister
Som i mange europeiske land, arbeider norske virksomheter og jurister mer med temaer som bærekraft, styring og relasjoner til interessenter – i tråd med internasjonale trender.
EU-regler om rapportering av miljømessige, sosiale og styringsmessige forhold (Environmental, Social, and Governance – ESG) er et godt eksempel. Juridiske rådgivere hjelper selskaper med å overholde disse kravene, noe som skaper nye behov for forhandling og konfliktforebygging i leverandørkjeder, investorrelasjoner og interessenthåndtering. Manglende etterlevelse kan gi både bøter og omdømmeskader.
Andre utviklingsområder er grenseoverskridende tvisteløsning og økt bruk av mekling i kommersielle og familierettslige saker – alt dette krever en ny type jurist: en som kan lede dialog, ikke bare vinne saker.
Dette samsvarer med det vi ser i nordisk organisasjonskultur: flate strukturer, konsensusbasert beslutningstaking og høy vekt på tillit. Advokater som kan navigere i dette landskapet, forutse friksjonspunkter og utforme forebyggende strategier gjennom forhandling, vil være mest etterspurt.
Veien videre – utvikling av fremtidens jurist
Å re-tenke juridisk utdanning handler ikke om å forkaste analytisk presisjon. Det handler om å supplere den med menneskesentrerte ferdigheter:
- Forhandling og mekling som kjernefag
- Erfaringsbasert læring gjennom klinikker og reelle klientprosjekter
- Integrering av atferdsvitenskap og nevrovitenskap i juridisk utdanning
- Samarbeid mellom juridiske fakulteter, etterutdanningsinstitusjoner, advokatforeninger, handelshøyskoler og næringsliv for å skape relevante, tilpasningsdyktige programmer
Som Derek Bok en gang skrev i A Flawed System of Law Practice and Training (1983):
«Law schools train their students more for conflict than for the gentler arts of reconciliation.»
Denne advarselen er enda mer aktuell i dag. Fremtidens juridiske praksis i Europa vil ikke formes av dem som kjemper hardest, men av dem som løser problemer, forebygger konflikter og bygger tillit – gjennom styrket forhandling i juridisk utdanning.