Hvordan skal norsk næringsliv lykkes i markeder som India – når konflikter oppstår og domstolsveien er lang og usikker?
I denne artikkelen peker jeg på hvorfor Norge må signere Singapore-konvensjonen om mekling, slik India gjorde i 2019, og hvordan dette kan gi eksportører og importører et reelt fortrinn i krevende internasjonale samarbeid. Mekling er ikke lenger et alternativ – det er et strategisk verktøy.
I en tid hvor den globale orden er i bevegelse, har Norge nylig inngått en handelsavtale med India – verdens mest folkerike nasjon og snart verdens tredje største økonomi. Det er et viktig og riktig grep.
Men en avgjørende brikke mangler for at slike avtaler skal fungere i praksis for norsk næringsliv: Norge må signere Singapore-konvensjonen om mekling.
Konvensjonen legger til rette for at kommersielle tvister løses effektivt gjennom en fleksibel og spesialtilpasset mekanisme – mekling – og at enighet oppnådd i en slik prosess kan tvangsfullbyrdes internasjonalt, på lik linje med voldgiftsdommer etter New York-konvensjonen.
Et politisk budskap med behov for handling
Da Norges utenriksminister, Espen Barth Eide, skrev i Dagens Næringsliv 24. mars 2025 om viktigheten av å styrke bilaterale relasjoner med India, var budskapet klart: Vi må posisjonere oss klokt i en multipolar verdensorden.
Men politiske rammeverk må følges av praktiske verktøy. Mekling er et slikt verktøy. Det gjør at norske selskaper kan håndtere uenigheter i krevende markeder uten å miste kontrollen, kapitalen eller samarbeidet.
For å realisere dette potensialet trengs det samspill på høyeste nivå: Utenriksministeren, justisministeren og næringsministeren må sammen med næringslivsledere ta et samlet grep for å sette mekling og Singapore-konvensjonen på den politiske dagsorden. Dette er ikke et rent juridisk spørsmål – det er et næringspolitisk og strategisk virkemiddel for eksportberedskap, innovasjon og tillit.
Det gjør mekling til et kraftfullt verktøy for å skape raske, bærekraftige og rettskraftige løsninger i internasjonale forretningsforhold.
For ett år siden skrev min indiske mekler kollega A.J. Jawad og jeg denne artikkelen, der vi skisserer hvilke fordeler mekling kan gi eksport- og importaktører i både Norge og India – og hvordan Singapore-konvensjonen kan gi næringslivet både trygghet og tempo i krevende situasjoner.
Mekling i praksis – et illustrerende scenario
En norsk teknologibedrift har inngått et langsiktig samarbeid med en indisk distributør. Etter fire år oppstår uenighet om eksklusivitetsvilkår og betalingsrutiner. Begge parter ønsker en løsning, men står igjen med to krevende valg: gå til domstol, noe som ofte tar tid og binder store ressurser, eller forsøke en løsning via forhandling – uten garanti for rettslig beskyttelse.
Hadde begge land vært tilsluttet Singapore-konvensjonen, kunne partene valgt mekling med en nøytral tredjepart. Enigheten de oppnådde kunne da vært rettskraftig i både Norge og India.
Dette gir:
- Kortere og mer forutsigbar prosess
- Lavere kostnader
- Større kontroll over både prosess og utfall
- Bevaring av kommersielle relasjoner
Mekling må bli en integrert del av norsk handelspolitikk
Singapore-konvensjonen er for mekling hva New York-konvensjonen fra 1958 er for voldgift: Et internasjonalt rammeverk som gjør løsninger gjennom dialog og forhandling like kraftfulle og håndhevbare som dommer og voldgiftskjennelser.
Og likevel har Norge ikke signert.
Dette handler ikke bare om jus – men om lederskap og strategisk beredskap.
Hvorfor dette haster
I takt med at økt global usikkerhet generelt og handelspolitisk spesielt og at konflikter oppstår hyppigere i grensekryssende avtaler, trenger næringslivet tilgang til mekanismer som gir reell rettssikkerhet og fleksibilitet.
Å signere Singapore-konvensjonen er en lavterskelbeslutning som vil:
- beskytte eksport- og importinteresser
- avlaste domstoler
- og sende et signal om at Norge tar moderne tvisteløsning på alvor
Dette er ikke bare klokt. Det er nødvendig.